Min nydelige lille hund



Her er min nydelige lille hund, Linus – som jeg sa jeg skulle legge ut bilder av. 13. juni fikk jeg dette lille nøstet.
Er han ikke bare utrolig skjønn? <3 Han er 9 måneder gammel, og blir ikke større enn dette. Han er en blanding av shih tzu og japansk spisshund. Er utrolig glad for at jeg fikk han av min mor og far i bursdagsgave til 19 årsdagen min.

It´s pink I think!





Fire fotografier av vakre blomster.

Fire ting om nåtiden:
– Forrige fredag fikk jeg verdens skjønneste lille hund, Linus. Skriver mer om dette senere og viser bilder.
– Ting går bedre for tiden, i hvert fall litt bedre. Humøret er mer stabilt.
– Jeg har sommerferie nå, men har ikke stort med planer i ferien. Skal bruke ferien på å lese, drømme, skrive
og nyte livet.
– I dag skal jeg opp til foreldrene mine å grille, se mer på serien Weeds, og prøve å få skrevet litt på en novelle
jeg holder på med.

En kamp mot kulden

”En kamp mot kulden”

I fronten
står du
klar til kamp

Fremdeles blir du
sett på
som et lite barn
i hans øyne

Han ser ikke på deg
som en fullverdig
voksen
kvinne

Du har så vidt
levd i dette århundre
Så vidt opplevd
ekte kjærlighet

Du kjemper med
nebb og klør
for en kjærlighet
som aldri vil komme

Det er ikke verdt å kjempe
for noen som –
ikke ville kjempet
den samme
kampen for deg

Kjærligheten har du
så vidt opplevd
Lite vet han –
om hvorfor

Svik og hat
Frykt og savn
Det har du opplevd et
dusin ganger
– kanskje flere

Du er en skadeskutt fugl
som søker trygghet
i dette dødsfordervede samfunnet

Han avviser dine
kalde hender
og lar deg gråte tårer
som fryser til is


Et dikt jeg har skrevet. Trenger jeg si mer?

Røde tårer

”Røde tårer”

Så sto vi her
nok en gang
Med brukne vinger
og blødende hjerterøtter

Så sto du der
nok en gang
uten mot til å klare deg
– uten håp i ditt hjerte

Nok en gang ble du
gitt opp
av meg

Nok en gang lot
jeg tårene renne –
nedover dine kinn

Smerten kunne ingen
ta ifra deg
Dråpene av blod
kunne ingen stoppe


Et dikt jeg skrev i desember. Et dikt om smerte, om å bli gitt opp av et annet menneske.

Trapped in this darkness


I det siste har jeg hatt det tungt. Veldig tungt. Livet har vært på sitt mørkeste. Jeg gjør ingenting om dagen
omtrent. Ligger bare i sengen og depper. Hører på trist musikk, veier meg, går ut en sjelden gang når jeg
har panikk for vekta – og må bevege meg.

Alt handler om vekt for tida. Selvbildet. Følelsen av å aldri være bra nok.

Jeg er ikke på skolen om dagen, og har heller ikke fått tatt eksamen. Jeg skal for håpentligvis ta den til
høsten i stede. Denne sommeren tror jeg kommer til å bli en av de vondeste. Jeg skal i det minste prøve å
blogge litt fremover, for jeg vet hvor godt det er for meg å skrive, behovet er der – absolutt!

A question, but no real answer

Hvorfor føler jeg det slik? Hvorfor føler meg så fort mislykket? Et spørsmål, uten et ordentlig svar. I går var en fryktelig tung dag for meg. Jeg er fryktelig sliten for tiden, men kom meg på skolen – etter to dagers fravær.
Det som møtte meg var forferdelig! Rett og slett forferdelig. Jeg visste jeg skulle få igjen en heldagsprøve i norsk fra forrige uke, og resultatet som møtte meg var ikke til å holde ut. 4+ fikk jeg. Beviset på at jeg er mislykket.
Min nedre grense som jeg takler er 5-, det går helt greit. Men når det går ned på 4-tallet slik som i går, faller alt fra hverandre for meg. Jeg VET at det ikke kommer til å ødelegge for at jeg skal få 5 i standpunkt, men likevel…

Det er et bevis på at jeg ikke er bra nok.

Dagen ble etterfulgt av jeg som dro gråtende hjem, armer fylt med arr og Nozinan (beroligende). Nå har jeg sovet i 30 timer i strekk, men jeg kan ikke si at jeg føler meg stort bedre. Ting er jævlig, helt forjævlig! Jeg føler meg som en verdiløs liten dritt. Jeg fortjener ikke å ha det godt i livet føler jeg. Når jeg ikke engang kan klare å mestre en fuckings prøve… Og dette halvåret som har gått så fint, med femmere og 5+ for det meste, med unntak av en 5-

Jeg vet ikke lenger om jeg klarer å kjempe. Om jeg orker. Jeg vet ikke om jeg føler det er noen vits i å ta eksamen.
Jeg kan like så godt gi opp…


Dette innlegget virket sikkert som et ræva syteinnlegg. Det får bare være. Når jeg har det vondt, må jeg få det ut.

Fuglane – kanskje en av de vakreste bøkene jeg har lest

Fuglane – kanskje en av de vakreste bøkene jeg har lest!
Fuglane av Tarjei Vesaas
Fuglane av Tarjei Vesaas er en vakker bok, en unik og rik bok. En bok om Mattis og Hege, to søsken rundt førtiårene som bor sammen, litt bort fra andre mennesker. Mattis er ikke helt som alle andre voksne mennesker, så hvem er han?

Mattis er 37 år gammel og bor sammen med sin søster, Hege i et lite hus et stykke fra andre mennesker. Mattis er en puslete bygd fyr, uten muskler eller noe spesielt bemerkelsesverdig utseende. Han ser på seg selv som lite pen, og som en jenter ikke vil se etter.

Mattis er en stille person som ofte går mye i sine egne tanker. Han kan sitte i evigheter kun å tenke over livets forunderligheter. Mattis føler at han er annerledes, og merker at folk snakker om han. Han er en jordnær person, som gjerne vil fortelle om følelsene og tankene sine. Dessverre ender det ofte med at han snakker om ting som folk helst vil unngå. Han snakker rett fra hjertet, og dette kan ofte føre til problemer.

Mattis er på et vis arbeidssky, fordi han er redd for å feile og ofte ødelegger sine egne muligheter til jobb. Han sier ting som ikke passer seg, eller gjør upassende ting som ofte fører til at ingen vil ha han i arbeid. Han går under navnet «Tusten», og alle har hørt om hvordan det går når Mattis “tust” skal gjøre et arbeidsslag. Mattis blir ofte sendt ut av søsteren Hege for å prøve å finne seg jobb, så han gjør jo et forsøk. Han får noen småjobber her og der, og etter hvert blir han fergemann, i sin egen båt – hvor han frakter svært få.

Forholdet Mattis har til andre mennesker er innviklet. Han ripper opp i ting som folk helst ikke vil huske, og snakker generelt mye om ting folk ikke snakker om. Han forstår ikke hvorfor andre mennesker ikke har interesse for å høre om de små dagligdagse tingene som han finner så interessante. Dette fører til mange misforståelser og irritasjoner fra for eksempel søsterens side. Mattis er vel det man kan kalle sosialt tilbakestående. Ikke bare sliter han med forståelsen av ting og verden i sin helhet, han sliter også med sosial intelligens.

Mattis og naturen
Mattis har et unikt forhold til naturen, og da spesielt fuglene. Mattis snakker med fuglene, på fuglenes eget språk, og er veldig knyttet til dem. Han identifiserer seg med en fugletype som heter Rugde, som flyr over hustaket hans. Når en av rugdene dør, opplever han det som om han har mistet sin nærmeste venn. Grunnen til at han identifiserer seg med fuglene og naturen er nok nettopp fordi han føler han ikke passer inn blant andre mennesker. Når Rugda flyr over hustaket for første gang, ser han på dette som et tegn for forandring.

Det er også andre ting i naturen som Mattis har et unikt forhold til. Vi ser at han er veldig opptatt av lyn og tordenvær. Lynet ser han på som noe vakkert og spennende, samtidig som han er fryktelig redd for tordenvær. Han er fascinert over naturfenomenene, mens han også frykter at lynet skal slå ned. Når det er tordenvær forter han seg inn, og tilbringer helst tiden på do, der det aldri har slått ned før. Mattis ser også på søsteren Hege som et lyn. Hun er rask som lynet, og intelligent.

Mattis er glad i å ro ut på vannet, å fiske og sitte i sine egne tanker. Mattis ser ut til å få en frihetsfølelse av naturen. Både fugler, vann og lynet er noe som betyr mye for han.

Et rikt bildespråk
Språket til Mattis er fattig, samtidig som det kan sees på som veldig rikt. Det er mye bruk av bilder, og han snakker og tenker på en poetisk måte. Språket er enkelt og noen ganger nesten usammenhengende og ufullstendig, samtidig som det kan virke så fullstendig og gjennomtenkt. Et eksempel på en setning som virker meget gjennomtenkt, samtidig som den kommer helt ut av det blå er: Du mitt nebb imot stein. Dette er en tanke som Mattis får, og som ikke utdypes nærmere.

Språket til Mattis er ikke for alle. Store deler av det er kun for han. Dagligdagse ting får en magisk og symbolsk betydning som kun han ser. For han er det nykommene rugdetrekket over huset et symbol på forandring og håp. Mens andre mennesker ser sannsynligvis ikke på det som noe bemerkelsesverdig. Mye av det Mattis sier tror han at er med på å forandre den virkeligheten han lever i. Han finner også ting som han synes virker magisk, og bruker disse opplevelsene til å utforme sitt eget språk.

Hva mener jeg om språket til Mattis i Fuglane?
Jeg synes at språket til Mattis er poetisk og vakkert. Det er så mye han ser ute i den vide verden, som ikke andre mennesker ser. Han er meget oppmerksom på selve livet. Til tross for at han over-symboliserer betydningen av ting, er det likevel vakkert. Han ser på livet som et mirakel, hver enkelt ting i livet er fantastisk for han. Og det er vel nettopp slik vi burde se på livet – som et mirakel. Det er jo en underdrivelse og kalle det noe annet.

De poetiske utsagna han stadig kommer med er virkelig noe en kan ta med seg videre og spinne videre på. Det er så mye usagt i det han sier, så mye skjult. Og det er nettopp der vi mennesker finner svar på livets mysterier, når vi graver i det skjulte.

Mattis sitt språk fungerer på et vis også. Selv om andre mennesker kanskje ikke forstår riktig hva han mener bestandig, så skaper han i det minste reaksjoner hos dem. Når han graver i ting som han helst skal la være i fred, vekker det både sinne, frustrasjon og forvirring hos menneskene rundt han. Kanskje Mattis sitt språk ikke er så fremmed for dem likevel? I hvert fall den mest konkrete delen av det. Bildespråket hans får dem nok til å riste på hodet ganske så ofte, men noen ganger – noen ganger treffer han noe inni dem. Noe de helst hadde håpet at skulle få være i fred.


Fuglane er en rar bok. Den er rar, og kan virke fremmed – samtidlig som den er så vakker! Den er vond og sår, men som lyriker Einar Økland sa en gang: «Vesaas døyver smerten i boka ved å bruke eit poetisk språk».
Flere steder i boka kan man finne igjen dette. Det vonde blir ikke fullt så vondt når man setter ord på det på en annen måte. Ved bruk av poetisk språk blir det triste noen ganger til og med vakkert.

Om du skulle ha lest kun 10 norske bøker i livet av ditt liv, burde Fuglane av Tarjei Vesaas stå på din liste.

Novelle: Livets farger



”Livets farger”

Det var ikke på langt nær det første liket jeg hadde sett, og sikkert ikke det siste heller. Jeg hadde sett mange døde mennesker i mitt relativt korte liv. Det hadde blitt mange avskjeder, med både familie og venner. Hver avskjed var unik, akkurat som menneskene man tok farvel med. Hver avskjed hadde sitt eget lys.

Det var en slik glød over disse menneskene, i forskjellige farger. Noen kaller det menneskenes aura, men jeg trodde det bare var når de levde. Jeg kaller det for livets farger. De er tilstede hele livet, men et øyeblikk før man dør – forsvinner de. Man kan se at livets farger svever et stykke opp fra kroppen, en stund etter døden.

Jeg kan i hvert fall se dette. De forsvinner, som en strøm av følelser, minner og opplevelser. De fordufter, sakte – men sikkert. Opp i luften, ut i intet. Jeg forteller aldri noen om livets farger. Jeg sier aldri til noen om de har mørke farger. Det er aldri et godt tegn, aldri. Jeg holder det for meg selv, og skriver det ned bakerst i tegneboka.

Et øyeblikk følte jeg at mine egne farger ble tilgriset med så alt for mange farger. Som om et dusin malingsspann traff mitt liv. Jeg så de mørke fargene omfavnet meg, som en bønn om å gi opp. Jeg innså ikke alvoret, før jeg så fargene mine ble mørke. Før jeg begynte å se det slitne ansiktet mitt i speilet.

Tolv år gammel, døde jeg. Jeg tok farvel med verden. Mine farger ble mørke, syke. De forduftet, jeg – forduftet. Jeg hadde hatt leukemi i en lang stund, ondartet kreft, som jeg døde av. Cellegiften hjalp ikke, det eneste den førte til var at jeg mistet håret, og matlysten. Livet så virkelig mørkt ut for meg. Mamma fortalte sannheten.

Jeg husker godt den regnværsdagen i slutten av november, da jeg fikk beskjeden. Da jeg fikk beskjeden om at jeg hadde kort tid igjen å leve. Jeg hadde hele tiden vært tydelig på at jeg ville vite hvor lenge jeg hadde igjen. Jeg var jo bare barnet. Et skjørt, lite barn – som så vidt hadde kommet i puberteten.

Jeg gikk fremdeles på barneskolen, jeg rakk aldri å nå det neste steg. Ungdomstiden sto som foran meg som en drøm, som aldri ble fullført. En fantastisk tid, som jeg aldri fikk ta del i. Tiden sto sakte i noen måneder, fargene mine var stabile, men det var noen mørkere farger inn i fargenyansene en gang i blant.

Marsmåned kom med styrtregn og løvetann i veikanten. Mars kom og startet tiden igjen. Jeg hadde sakket ned på tiden, så jeg skulle få leve – i nuet. Nå var tiden tilbake på full hastighet, og jeg hadde ingen sjans til å stå i mot. Livet gir, og livet tar. I mitt tilfelle, ble jeg tatt fra livet. Det var min tur nå, min tid var kommet.

Fargene ble mørkere, dystre. Jeg var blek i ansiktet, og tårene var nesten inntørkede. Bestefar hadde gått bort for under et halvår siden. Nå var det min tur til å gjenforenes med han. Urettferdig ville noen sagt, at jeg skulle få se han – før mormor dro fra oss og løp inn i hans åpne armer. Jeg løp før henne.


Ei novelle jeg skrev i oktober. Ei novelle som er både trist og vakker på samme tid synes jeg.
Hva synes du om den?

Et korthus av minner


”Et korthus av minner”
Slik et korthus blir
revet ned
av vinden
Blir mine tanker
dratt bort
– fra meg

Når du smiler
vil jeg ikke lenger
bli påminnet
alle våre minner

Vi har ikke lenger
denne felles forståelsen
for livet

Din gnistrende skjønnhet
vil bestå
i hele min livstid

Aldri vil jeg kunne
glemme
dine krystallklare øyne


Et dikt jeg skrev i Desember, som jeg helt hadde glemt. Legger ut et dikt senere i dag også.

Løv som faller

“Løv som faller”

En fugl som kvitrer
løv som faller
Sommeren er over
høsten kaller

Hun sklir på høstløvet
Faller sakte –
nedover
steintrappen

Usagte ord
svever i luften
Fuglen har sagt sitt –
mer blir aldri sagt

Blodet strømmer
fra et klokt hode
Fargen blander seg
med høstfargene på bakken


Et dikt jeg skrev for en tid tilbake. Hva synes du om diktet?

Islandsk landskap


Tre fotografier jeg tok i 2011, da jeg var på Island. Drømmer om å reise tilbake dit merker jeg. Det er en stund
siden jeg har blogget nå, men jeg har vært så opptatt med skolen og slikt. Det har vel gått greit på et vis, etter
at jeg kom hjem fra psyk. Overraskende greit egentlig.

Fem ting jeg gleder meg til:
– Å bli ferdig med eksamen.
– Sommerferie.
– Få igjen skattepenger.
– Lese mer av Tarjei Vesaas (nå som jeg har blitt helt bergtatt og gripen av Fuglane).
Når det blir bade-temperatur ute, og jeg kan svømme dag og natt.

Når man savner det greske paradis
















Fotografier fra i fjor sommer, da jeg var på Rhodos for 6. gang. Nå merker jeg at lengselen etter den greske
øya blir større og større. Jeg håper på å få til en Rhodos tur i løpet av året, hvis jeg får spart litt. Enten i sommer,
eller i høstferien. Det hadde vært herlig å kommet dit igjen. Savner å shoppe i Mandraki-havna, fotografere i
Gamlebyen, møte menneskene. Jeg krysser fingrene for at det blir en tur i år!

Har du vært på Rhodos før?